Dette er en reisebeskrivelse fra en gruppe som har reist rundt i 5 uker i leide biler.
I post 1: Madagaskar Roadtrip. Båttur til Tsingy.kan du lese om turen fra Tana (Antananarivo) med bil og 2 dagers båttur ned Tsiribihina elven. Her er det og praktisk info om å reise på Madagaskar.
I denne post 2 .står det om besøk i den unike fjellformasjonen Tsingy, og turen sørover langs havet i et veiløst landskap, men med flere resorts.
Post 3: Madagaskar Roadtrip 3. RN7 til Tana – Isalo og Ranomafana. er om den mye brukte turistveien RN7 fra Toliara til Tana med besøk i Isalo og Ranomafana nasjonalparker.
Her i post 4 kan du lese om kysten øst for Tana, om de flotte resortene som ligger her, om backwater området og Canal des Pangalenes.
Alle poster om Madagaskar fins her: Madagaskar
Tsingy
Båtturen avsluttes i Belo-Tsiribihina. Derfra setter vi kursen mot en av Madagaskars største severdigheter, Tsingy.
Denne delen av øya har en veldig dårlig infrastruktur. Knøttsmå landsbyer bestående av stråhytter er spredd rundt, og veiene som forbinder de kan knapt kalles veier. De har nok blitt til ved at noen har begynt å kjøre langs stier, kanskje hugget noen trær, og så dannes det etter hvert en vei. Kun lastebiler og firehjulstrekkere med høy bakkeklaring kommer frem her.
Elvekrysninger foregår på pontongferger som tar 3 biler. Første bilen kjører rett fra elvebredden på stålramper som så flyttes så neste bil blir stående ved siden av. Framdriften er den samme som på båtturen, en kinesisk landbruksmotor som driver en propell via reimer.
Etter 4 timer med humping er vi fremme ved hotellet i landsbyen Bekopaka som er utgangspunkt for besøk i UNESCO nasjonalparken Tsingy.
Du må ha med guide, og klokka 6 dagen etter plukker vi opp to guider ved parkkontoret. En interessant detalj er at guidene må betales med kontanter, mens adgangsbilletten må betales med kredittkort, til den samme kontoristen.
Vi humper videre halvannen time til selve parken hvor vi får utdelt klatreseler og går en halvtime langs sti gjennom jungelen. På veien ser vi flere ville lemurer som mesker seg med blader oppe i trærne. Snart dukker de første små klippeformasjoner opp. Svarte, spisse steiner, mange gjennomhullet av store eller mindre huler. Tsingy er et stort område med kalksteins klippeformasjoner som er sterkt erodert av vann.
Så står vi foran de store klippene som kneiser høye og mørke foran oss og begynner klatreturen oppover. Det er stupbratt, men det er fastboltet wire som vi kobler oss til med sjakler på klatreselene. Trinn er også boltet fast i fjellet. Under oss er det dype sjakter ned i undergrunnen, og smale kløfter trenger inn mellom klippene. Noen trær har klart å slå rot nede i dypet og tynne stammer strekker seg mot dagslyset.
Dette er definitivt ikke en tur for de med høydeskrekk. På toppen er det bygget en plattform hvorfra du får et overblikk over hele området. Spisse tagger skyter opp rundt deg på alle kanter. Et fantastisk syn. Deretter fortsetter turen videre inn mellom klippene, opp og ned, og over en hengebro før den avsluttes via noen trange huler hvor du må krabbe ut av klippene og inn i jungelen igjen.
Absolutt verdt den lange turen i bil.
Boaboab – land, Morondava
Madagaskar er hjemlandet for den største samlingen av boaboab trær. 8 arter fins her, hvorav 6 arter kun på denne øya. Dette unike treet som i følge legenden ble røsket opp av bakken av en sint gud, for så å bli satt ned igjen opp ned. Og slik ser det også ut, en tjukk tønne av en stamme med noen rot-lignende greiner som spriker ut i toppen. De største trærne kan bli nærmere 10 meter i diameter.
De fleste trærne befinner seg her på den tørre vestkysten som vi nå følger sørover langs RN8 i tre biler. RN8 vil ha store problemer med å bli klassifisert som vei andre steder i verden. Utenfor byen Morondava passerer vi turistmagneten Boaboab Allé, et område tett bevokst med store boaboab’er, og et turistsenter hvor det selges drinker og turist-ting. Selv sent i sesongen er det en god del turister her.
Videre mot sør
Etter overnatting i Morondava fortsetter vi sørover i det som blir mer og mer øde. Ingen turister er lenger å se, og det er sjelden vi møter andre biler. Av og til passerer vi en liten støvete landsby med de alltid nærværende vinkende og hoiende barna. Kvinner med hvitmalte ansikter vinker litt mer sjenert, og en og annen mann bærende på et jordbruks redskap tillater seg også å vinke.
Jordbruk er Madagaskars største næring, i tillegg til turisme. Jordbruket er ytterst primitivt og manuelt, med okser som trekkdyr for plogen. Du ser uhyre sjelden en traktor, men desto fler oksekjerrer.
Landsbyene virker ytterst fattigslige med sine stråhytter. Østover på øya er det vanlig med murhus, men her er grunnen primært sand som det ikke er mulig å lage murstein av, og det er sparsomt med trær. Men det ser ut som om innbyggerne har god tilgang til mat. Mango, bananer og annen frukt vokser vilt. Og selv om det er tørt så fins det vann noen steder, og det er kanaler for vanning av jorder.
Strandliv i Belo Sur Mer
Kysten sørover har en rekke fantastiske strender hvor det ligger en rekke feriesteder, kalt lodge. Her kan du leve late dager til en svært gunstig pris sammenlignet med tilsvarende på feks Seychellene. Aktivitetene består av bading, snorkling, fisking fra lokale båter og diverse utflukter.
Du slipper å kjøre tvers over øya som vi har gjort da det ligger flere flyplasser langs kysten. Og som eksempel, fra Morondava til Belo Sur Mer kan du ta båt i stedet for å humpe i timesvis i bil. Men jeg vil anbefale bilturen i alle fall en vei.
Vi blir to dager på Ecolodge du Menabe som drives av et eldre fransk ektepar. Logen byr på bungalower og alle de bekvemmeligheter en moderne turist måtte ønske. Står du tidlig opp kan du beundre fiskerne på vei ut, i fargerike kanoer med utriggere og et enkelt seil. De slanke farkostene gjør god fart gjennom en smal kanal rett foran lodgen.
Er du ikke så tidlig oppe kan du heller ligge på solsengen med en gin-tonic om kvelden og studere båtene når de kommer fykende tilbake med dagens fangst, før solen stuper blodrød i havet i vest.
Fortsatt sørover, flere lodger. Manja
Fra Ecolodge følger vi en virkelig dårlig vei. I Norge snakker man om grusveier, men det er jo en vei bygget av grus. Veiene her er ikke bygget av noen ting, de har bare blitt til. Det engelske «dirt road» er mer passende, eller «piste» på fransk, altså spor/løype.
Vi kjører i retning byen Manja gjennom et totalt øde landskap. Ingen landsbyer, bare tørr bush. Våre sjåfører gjør en formidabel jobb. De drar på i 70-80 der det er oversiktlig og noenlunde flatt, for så å bremse opp i nøyaktig rette tidspunkt for å forsere en hindring i form av store hull eller vanndammer. Hornet brukes flittig der det er tett bush og uoversiktlig, men vi møter ikke en bil på de 10 milene til Manja.
Her i det øde landskapet støter vi på de virkelig store boaboa’ne, og i større grupper enn i Boaboab Allé. Dessuten kan vi beundre trærne uten trafikken og alle turistene som var i Boabob Allé. Den største vi så må ha vært minst 5 meter i diameter.
Etter lunch i Manja får vi en positiv overraskelse. Veien videre, RN9, er en fullstendig strøken asfaltvei, ikke så mye som et hull på de 6 milene til Mangoky elven. Veien har til og med belysning gjennom landsbyene, og fartshumper. Og dette er vel og merke ganske så outback. Vi møtte bare en bil på de 6 milene. I og med at veien er uten hull så må det komme av at den er nybygd. Det er jo tragisk, men vedlikehold er ikke noe Afrika er kjent for. Gode veier blir langsomt dårligere og dårligere. Flere og flere hull, til asfalten er helt borte og det bare er dype hull og dumper igjen.
Spesiell elvekrysning
Den supre nye veien endte ved bredden av Mangoky elven hvor det kun fantes en ferge over den 2-300 meter brede elven. Fergen hadde til overmål defekt motor og lå fortøyd til land på motsatt bredd. Å kjøre til neste fergeleie ville blitt en enorm omvei, så for å komme videre måtte vi over. Heldigvis, våre sjåfører klarte å forhandle frem en løsning hvor fergen skulle trekkes manuelt over den brede elven. Så 16 unge menn hoppet resolutt i vannet og ved hjelp av et langt tau dro de fergen over mot oss.
Elven er for det meste ganske grunn så de kunne gå på bunnen nesten til vår bredd. Men her var det en djupål de måtte svømme over. Fergen dro de et stykke oppstrøms, og den drev pent nedover til der bilene sto.
Så kjørte de tre bilene en og en ned den bratte bredden og over på fergen via kraftige stållemmer, før fergen ble dratt tilbake til andre siden. Vi, passasjerene ble padlet over i kanoer. Muligens et sikkerhetstiltak tilfelle biltransporten skulle gå på en smell?
Morombe
Etter elvekrysningen setter vi kursen mot byen Morombe ute ved sjøen. Veien vi følger hadde vært en asfaltvei engang. Nå var det kun flekker av asfalt igjen, resten var sand og dype humper. Byen bar også preg av fordums prakt med mange bygg fra koloniperioden, både boliger og industribygg. Alt led nå av fremskredent forfall.
Etter overnatting i Morombe setter vi kursen mot det første av tre lodger vi skal overnatte på; Laguna Blue Resort, Shangri La og La Bella Donna, før vi ender opp i byen Toliara hvor vi skal følge RN7 tilbake mot Tana.
Landskapet er fortsatt flatt, tørt, og for det meste løs sand. Sjåførene jobber hardt for ikke å kjøre seg fast. Bilene svinger fra side til side, og det humper og rister. Heldigvis er det kun en gang vi setter oss fast, og det er inne i en landsby hvor sanden var fin som talkum. Men vi kom oss løs til slutt.
På tre dager møter vi kun to biler. Skal du ut i slike øde områder bør dere kjøre i minst to biler. Delvis for å kunne dra hverandre løs, men også for å ha backup om en bil skulle bryte sammen. Det er en del landsbyer i området så du tørster nok ikke i hjel, og det er nok også mulig å få hjelp til å dra løs en bil med okser om det skulle bli nødvendig.
Det er viktig å ha en god kart-app. Det går mange pister på kryss og tvers, og det flate bush landskapet gjør det vanskelig å orientere seg. Vi brukte appen Osmand som har kart som viser de fleste veier og pister.
Langs kysten er det endeløse strender og nesten ikke turister nå i november, så strendene har vi for oss selv, kun av og til passerer lokale med diverse varer bærende på hodet. Fiskerne legger ut med sine kanoer klokken seks om morgenen, og ingen plager oss.
Toliara
Rett før Toliara svinger vi igjen inn på den flotte RN9 og tar inn på La Bella Donna. Et praktfult sted med en deilig have rett ved stranden. Men her, i enden av turistenes hovedvei, RN7 er det mange europeiske turister. Jeg går en tur ned på stranden og blir straks omringet av selgere og velkledde damer som tilbyr massasje. Jeg skynder meg tilbake til hotellet og savner strendene lenger nord hvor en kunne gå i fred.
