Dette er en reisebeskrivelse fra en gruppe som har reist rundt i 5 uker i leide biler.
I post 1: Madagaskar Roadtrip. Båttur til Tsingy.kan du lese om turen fra Tana (Antananarivo) med bil og 2 dagers båttur ned Tsiribihina elven. Her er det og praktisk info om å reise på Madagaskar.
I post 2: Madagaskar Roadtrip 2. Tsingy og 4×4 langs vestkysten.står det om besøk i den unike fjellformasjonen Tsingy, og turen sørover langs havet i et veiløst landskap, men med flere resorts.
Post 3: Madagaskar Roadtrip 3. RN7 til Tana – Isalo og Ranomafana. er om den mye brukte turistveien RN7 fra Toliara til Tana med besøk i Isalo og Ranomafana nasjonalparker.
Her i post 4 kan du lese om kysten øst for Tana, om de flotte resortene som ligger her, om backwater området og Canal des Pangalenes.
Alle poster om Madagaskar fins her: Madagaskar
Etter den slitsomme RN7 fra Toliara til Tana tenkte vi det ville være godt å reise ned til østkysten for noen late dager ved havet. Lite ante vi hva som ventet oss..
RN2 går fra Tana til Toamasina som ligger i nordenden av en lang, smal sandøy som danner en mange mil lang sperre mot havet. På baksiden, mot land, er det laguner og en lang kanal, Canal des Pangalenes som kan trafikkeres med små båter. Og på den lange tarmen går jernbanelinjen mellom Tana og Toamasina.
RN2 viste seg å være den verste veien vi kunne minnes å ha kjørt. Og vi har kjørt en del. Ikke på grunn av selve veien som sådan. Den var asfaltert og med moderat antall huller. Men trafikken var intens av trailere. Landskapet fra Tana mot kysten er veldig kupert, det går opp og ned. Veien er smal og ekstremt svingete, og utallige trailere skulle begge veier. Sjåføren forklarte at Madagaskars eneste havn for sjøtransport ligger i Toamasina, så all import og eksport transporteres med trailer denne veien.
Kameloner
Ved siden av lemurer er Madagaskar også kjent for sitt rikholdige utvalg av kameloner. Så et lite avbrekk fra trafikken ved Reserve Peyrieras var kjærkomment. Her kan du se, og bevege deg blant et stort utvalg av kameloner i en innhegning. De var i utallige farger, de største 30 cm lange, pluss hale. Høydepunktet var når guiden holdt opp en gresshoppe på en pinne, og kamelonen rullet ut tungen og snappet den.
På grunn av den smale svingete veien så ble det kork i et utall svinger når trailere møttes siden kun en bil kom gjennom svingen om gangen. Og i de bratte bakkene sto en rekke defekte trailere parkert. På noen ble det ble byttet hjullagere, andre hadde hele motoren ute og demontert. Det er tydelig at alt vedlikehold tas der og da, når noe går i stykker. En trailer lå veltet i grøfta i en skarp sving. I en landsby var det full låsing i lang tid når to biler møttes og ikke kom forbi hverandre.
Det begynte å mørkne og sjåførene våre virket smått desperate og foretok ganske hårete forbikjøringer for å nå en båt som skulle frakte oss ut til resorten som ligger ute i en av lagunene, uten veiforbindelse.
På den 270 km lange turen brukte vi over 9 timer.
Heldigvis ventet båten på oss selv om vi var flere timer forsinket. Den hadde en 150 hesters påhenger og gjorde god fart, først over åpent vann, deretter i den trange og grunne kanalen. Det var temmelig mørkt og båten var uten lys. På fordekket lå en mann og dirigerte rormannen som satt bakerst.
Hotel Palmarium Reserve
Etter en times båttur kom vi heldigvis helskinnet frem til et vidunderlig sted. Hotel Palmarium Reserve ligger flott til ved en stor lagune i et naturreservat med mange lemurer. Store bungalower ligger langs vannet og lemurene klatrer i trærne. De tar seg gjerne inn på rommet ditt, eller hopper opp på bordet og stjeler mat om du er uoppmerksom.
Rundt om ligger det flere små landsbyer og det er tett med stier gjennom den jungelaktige skogen hvor du kan gå tur. Eller du kan leie bår og bli fraktet rundt på kanalene. Vi fikk en båt ut til en liten landsby ved en stasjon på jernbanelinjen. Linjen var egentlig nedlagt, men åpnet for trafikk igjen i 2023. Det er en avgang pr uke i hver retning, og det skal være en spektakulær tur.
På yttersiden av sandøya møter du Det Indiske Hav og store dønninger som treffer den endeløse stranden. Små kanoer ligger trukket opp, og en modig mann kjemper seg gjennom de store bølgene i det lille eggeskallet av en båt. Temperaturen i luft og vann innbyr til bading. Men det er sterke strømmer i havet så det blir bare litt plasking ved stranden på de som våger seg uti.
I lagunen på innsiden er det derimot trygt å bade.
Ambila Lemaitso
Der hvor jernbanelinjen forlater den lange tarmen av en sandøy og svinger inn på fastlandet over en høy bro ligger den lille landsbyen Ambila Lemaitso. Etter noen dager med slaraffenliv på Hotel Palmarium chartret vi en båt som kjørte oss de to timene det tar nedover Canal des Fangalanes til landsbyen hvor vi hadde booket 3 bungalower hos River Garden, for å fortsette slaraffenlivet noen dager før retur i retning Tana. Bungalowene her var ganske primitive, med en enslig lyspære i taket, ingen lademulighet for telefon, ikke dusj, ikke innlagt vann, men WC, en bøtte, og et oljefat med vann fra kanalen som ligger 10 meter unna. Primitivt, men et idyllisk sted var det, og en hyggelig madam som koker mat til oss. Hun hadde strøm på kjøkkenet fra solceller så vi fikk ladet der.
Her kan vi sitte på terrassen og studere livet på kanalen. Små kanoer glir stille forbi, av og til en større fraktbåt med motor. Rett utenfor holder en dykker på store deler av dagen,. Med maske og snorkel henter han krabber, fisk og muslinger i et stort nett, som han og kona omhyggelig sorterer etter hver økt. De små blir kastet uti igjen.
Landsbyen består av en lang gate parallelt med jernbanelinjen. Øya er 200 meter bred, med storhavet på den ene siden, og kanalen på den andre. I enden av landsbyen ligger jernbanestasjonen med rester av et stasjonsbygg, en rusten dreieskive og minner fra fordums storhet. To rekker av mur-bungalower i langt fremskredent forfall. Taket er borte på samtlige, noen vegger manglet her og der, og palmer vokser i det som en gang var stuen.
Dette er et rester fra kolonitiden da franskmenn kunne ta toget fra Tana og hit ned for badeliv og late dager.
Tidligere har vi kun opplevd tropiske stormer på avstand, i form av kornmo, dvs lyn som lyser opp nattehimmelen langt unna. På kvelden satt vi på terrassen nippet til våre glass med rom, det eneste som var å få kjøpt lokalt, og beundret himmelen som igjen ble opplyst av lyn. Ingen torden var å høre, men plutselig kom det et gufs av kald vind som fikk palmene til å bøye seg kraftig. Et tydelig forvarsel om at været nærmet seg. Og det gjorde det definitivt. Et intenst lyn og tordenvær fulgte etter som det kom i vår retning. Himmelen lyste opp, og palmene som vokser ved bredden av kanalene laget en dramatisk silhuett mot den opplyste himmelen. Så kom regnet og bøttet ned. Men det stråkledde taket over terrassen holdt heldigvis tett.
Planen var å ta toget videre til Mantadia nasjonalparken ved Andasibe, halvveis til Tana. Det ville være en opplevelse. Toglinjen snirkler seg gjennom det kuperte terrenget med dramatisk natur og små landsbyer langs linjen. I følge Madarails madarail.mg hjemmeside skulle det gå ett passasjertog hver torsdag og lørdag i retning Tana og det passet våre planer perfekt. Etter å ha snakket med en kar som var en slags stasjonsmester ble vi skuffet, for toget gikk nå bare på torsdager, så den turen gikk ni vasken. Men, som han sa, det går godstog hver dag, og vi kunne ta det. Og da godstoget gikk klokken 7 om morgenen satt det ganske riktig masse mennesker på den lille plattformen mellom godsvognene. Vi droppet det.
Mantadia nasjonalpark
Til parken må vi kjøre samme vei tilbake mot Tana. En kort fergetur over kanalen hvor en piste tar oss videre til Brickaville, hvor vi igjen er på NR02. Heldigvis er det færre trailerer på veien i dag. Så i stedet for å studere trailere kan vi nyte den flotte naturen veien går gjennom. Det går opp og ned gjennom grønne daler fylt med palmer og andre buskvekster. Mest oppover, siden parken ligger på 1000 meter. Der tar vi inn på hotell Feon’ny Ala som møter oss med gammelmodig eleganse, med en stor, åpen spisesal fullt av mørkt treverk hvor vi kan sitte å nyte den svale fjellbrisen. Jungelen står tett noen meter unna og det hele minner om kolonitidens hill stations hvor kolonistene søkte tilflukt fra varmen. Bare engelskmenn med gin tonic’s og tropehatter mangler for å gi den fullkommende koloniale følelsen. Nede ved sjøen var det en fuktig varme som gjør deg våt av svette hele tiden.
Vi har bare en dag her og jeg går en 2-3 timers tur i parken med inngang noen hundre meter fra hotellet. Regnskogen er også her tett, bratt og glatt og krever en stødig fot. Å gå med staver kan anbefales. Guiden loser meg sikkert gjennom den grønne, dampende jungelen, og peker ut noen lemurer. Blant annet den store Indri som bare lever her.
Ønsker du lengre turer kan du kjøre nordover i parken hvor det er mulig å bli med på flere-dagers turer, med overnatting ute i villmarken.
Om kvelden kan vi sitte utenfor bungalowen og se 5 lemurer hoppe fra tre til tre, og balansere langs strømledningene noen meter unna.
Neste dag drar vi videre til Tana for å ha en dag å gå på i forhold til flyreisen hjem. Vi teller tre trailere som har veltet utfor veien så det er lurt å legge inn litt slakk i tilfelle noe skjer.
Alle poster fra Madagaskar kan du finne her: madagaskar
