Seks millioner besøkende. Millioner av ølkrus. Og ingen usle halvlitere. På Oktoberfest får du ølet i en Mass – et literskrus.
Vi var en gjeng som hadde feiret Oktoberfest på hjemlig basis noen år. Nå skulle vi endelig oppleve the real thing.
Siste lørdag i september går det tradisjonsrike gildet av stabelen. Mennesker velter ut av U-Bahn på Theresienwiese og geleides av gulkledde vakter inn i køen. Klokken tolv avfyres kanonen som erklærer at ølkranene kan åpnes. Rekken av kelnere i lederhosen står klar og stormer ut fra tapperommene, fullastet med seidler, og et unisont brøl høres fra telt og uteserveringer.
Vi hadde gjort våre forberedelser. Allerede tidlig på våren hadde vi bestilt et ti-mannsbord i Marstall-teltet og hotell litt utenfor sentrum, Lederhosen og dirndl lå klar i kofferten.
Augustiner Keller
Torsdag kveld var vi på plass. Lørdag brukte vi til sightseeing, før vi om kvelden spiste middag i den enorme Augustiner Keller. Her er det plass til 5000 mennesker i biergarten utenfor, og stemningen var allerede høy. Folk var tydeligvis godt i gang med oppvarmingen til Wiesn.
Vi prøvde å bidra så godt vi kunne og fikk faktisk tilsnakk av en vakt som mente vi feiret litt vel høylytt. Enda vi ikke danset på bordet. Allsang stående på benken var derimot helt innafor.
Innerst i lokalet var det en scene hvor gjester som hadde drukket seg til mot, kunne få opptre med sine kunstneriske talenter. Det var vanskelig å få oppmerksomhet.
Lørdag rakk vi også å få med oss åpningsparaden. Bryggerienes hestetrukne ølvogner defilerte frem til Wiesn og stoppet foran de respektive teltene. Vi fulgte folkestrømmen og rakk akkurat å sikre oss et bord på en uteservering før kanonen avfyrte åpningssalutten.
Noen liter senere ruslet vi rundt og så på det enorme tivoliet som Wiesn egentlig er. Foruten de mange serveringsstedene for voksne finnes det et utall tilbud for de små – karuseller og apparater som løfter deg så høyt at det neppe er nødvendig å drikke øl for å bli svimmel.
Löwenbräukeller
Lørdagskvelden tilbrakte vi i den klassiske Löwenbräukeller. Riktignok ikke i kjelleren, men i annen etasje. Her var det festaften med tradisjonell mat i rikelige mengder og levende musikk.
Alperock-bandet Lausbuam – «luseguttene» – spilte rocka tyrolermusikk og oppfordret til allsang. Publikum lot seg ikke be to ganger. Snart sto folk på benkene og hujet og sang.
Men en Oktoberfest er ikke komplett uten et ordentlig teltbesøk. Som nevnt er det lurt å bestille bord i god tid, men det finnes også alltid noen plasser som ikke er reservert. Det er bare å stille seg i kø og håpe på det beste.
Marstall-teltet
Marstall-teltet er det minste av de store teltene, med «bare» 4000 sitteplasser.
Men du verden så mye de 4000 gjorde ut av seg.
Også her sto folk på benkene og sang, mens ompa-orkesteret ved siden av oss lirte av seg gamle ompasanger. Tydeligvis gamle kjenninger for tyskerne. Vi nordmenn forsøkte å henge med så godt vi kunne, mest vellykket når «Ein Prosit, ein Prosit, der Gemütlichkeit» ble spilt omtrent hvert tiende minutt.
Matserveringen foregikk på et bord som var omtrent 40 centimeter bredt. Tysk husmannskost i rikelige porsjoner klokken tolv på formiddagen var i mektigste laget, selv for en gruppe som hadde kommet til München for å spise og drikke.
Da Wiesn omsider var over for vår del, var det bare én ting som fristet. Pizza, i rolige omgivelser.
