Med sliten Land Rover til Pamplona festivalen i 1984

Om å kjøpe en sliten Land Rover, bli mekaniker og en tur til Tamanrasset som ikke ble noe av. I stedet ble det rølpetur til Pamplona og San Fermin festival.

Vi har alle mørke pletter på vår fortid. I mine fjerne ungdomsår ble jeg eier av en gammel Land Rover. Som så mange andre var jeg tiltalt av dens barske ytre som sikkert appellerte både til eventyrlysten og behov for å vise min mandighet. Bilen jeg kjøpte i 1981 var en avskiltet 1971 Serie IIa. Den kostet 15.000 kr og lite skulle jeg vite om hva som ventet meg av viderverdigheter.

Litteratur har det visst med å forme mennesket. Jeg hadde lest Axel Jensens Ikaros og fått det for meg å ville kjøre gjennom Sahara til Tamanrasset. Altså trengte jeg en Land Rover som var den bilen man assosierte med den slags turer.

Mekanikerskolen

Bilkjøpet skulle legge grunnlaget for mine kunnskaper som bilmekaniker. Det er det fine med Land Rover, man er nødt til å lære seg å skru.

Heldigvis var bilen enkel å reparere. Av verktøy trengte man 4-5 fastnøkler og et pipesett, i tommer selvsagt. Drivaksler kunne byttes uten engang å jekke opp bilen. De røyk ganske ofte.

Etter hvert ble alt elektrisk byttet og bremsene overhalt et ukjent antall ganger. Lucas var en kjent engelsk produsent av elektrisk utstyr til biler. Kjent, men ikke anerkjent. Lucas gikk også under navnet Prince of Darkness.

Bensinmotoren på 2,25 liter var dessuten svært tørst. I Land Rover-klubbens lille gule medlemsblad kunne jeg lese om folk som bygde om bilene sine til diesel. Kjempeidé, tenkte jeg.

Det er slik man tenker når man er ung og ikke er belemret med så mye erfaring at den kan komme i veien for ufornuftige beslutninger.

Diseldrømmen

Land Rover diesel drømmen het Perkins 4.236, en 4 sylindret uslitelig motor som ble mye brukt i varebiler og båter. I Norge vokste de ikke akkurat på trær. I England derimot kunne du bare stikke innom nærmeste bilhogger og raske med deg en, i alle fall i følge Land Rover klubben.

Så ferien det året gikk til England, i Land Roveren. Jeg fikk med meg en kamerat og sammen surret vi rundt et par uker før vi skulle ta ferge tilbake fra Newcastle til Bergen, så det hastet å finne en motor.

På første hoggeren vi var innom fikk vi napp. Hoggern var en røslig kar som ledet oss bort til en haug motorer og med et realt grep lempet fram en Perkins. De er ikke spesielt lette.

Den så rimelig hel ut, bortsett fra at toppdeksel manglet og at en gaffeltruck hadde kjørt gaffelen gjennom bunnpanna. Hoggern bedyret at motoren hadde gått som en drøm før den ble røsket ut. 60 Pund. Ok, sa jeg og fikk motoren lempet baki. Hoggeren pekte også ut retningen til en forhandler hvor jeg fikk kjøpt konverteringssett for å tilpasse motoren.

Jeg hadde null peiling på dieselmotorer, men var ansatt på en skole i Oslo med motor linje. De var interessert i at elevene skulle overhale motoren. Snart var motoren klar, den var faktisk ikke mye slitt. Og så gikk det noen uker med arbeid for å få den inn i bilen.

Utrolig nok fungerte alt som en drøm. Bortsett fra at bensinmotorens maks turtall var 4200, men Perkins’en stoppet på 2800. Så toppfart på bilen var nå 70 km/timen. Men bra dreiemoment da…

Save

Tamanrasset –Saharadrømmen

Jeg hadde fått en kamerat interessert i Tamanrasset planene mine. Han hadde lest de samme bøkene. Bare vi hadde med nok deler og verktøy, så var det faktisk en viss realisme i planene.
Vi skulle kjøre gjennom Spania og ta en ferge over til Algerie og videre sørover gjennom Sahara.

Problemet var at ingen av oss hadde peiling på hva som ventet oss når vi ankom Nord-Afrika. Jeg fant litt litteratur på biblioteket, men det var tynne greier.

Etter en stund sank realitetene inn. Det var kanskje litt risikofylt å bare dra avgårde slik. Ikke sikkert det var nok å kjøre Land Rover og ha med mye vann.

Litteraturen kom oss til unnsetning igjen. Vi hadde begge lest Hemingways “Og solen går sin gang”, og Erling Gjeldsviks “Dødt løp” om Pamplona og San Fermin festivalen. Dette var jo i Spania, halvveis til Algerie. Selvfølgelig var det en perfekt erstatning for Tamanrasset! Festivalen nærmet seg og i løpet av noen få dager var vi avgårde.

Mot England

Vi tok ferge til Hirtshals og humpet nedover. Komforten i en Land Rover med stive aksler og bladfjærer foran og bak er ikke høy. Og det er akkompagnert av støy fra vind og dundringen av en dieselmotor som ble presset mot maks turtall for å prøve å holde 70 km i timen.
Gjennom Tyskland var jeg alvorlig redd for at vi skulle bli kastet av Autobahn fordi vi holdt for lav hastighet. Heldigvis hadde jeg montert et kraftig stereoanlegg som forsøkte å overdøve bråket.

Første mål var Calais. Grunnen til det er at det fins en kur for lav hastighet; en overdrive. En overdrive blir som ett femte gir på bilen. Planen var å kjøre til Calais, parkere bilen der, og så ta fergen over til Dover og kjøpe overdrive til bilen. Jeg kunne kjøpt en i Norge, men det var mye dyrere der.

Vi klarte å komme oss til Calais og jeg tok første ferge med en sovepose under armen. Kameraten min ble igjen. Jeg hadde kikket i engelske Land Rover magasin og funnet en butikk et stykke vest for Dover. Jeg overnattet i Dover under en busk i parken og tok første tog om morgenen. Det var ikke mange mil, men alt gikk ekstremt tregt. Men heldigvis hadde de overdrive på lager. Å sjekke sånt var jo mye mer tungvint før Internetts tider. Tilbake tok jeg i stedet toget inn til London for så å skifte til et nytt til Dover. Det tok en brøkdel av tiden.

Lady Ann

På toget fra London la jeg merke til en dame tidlig i førtiårene som oppførte seg litt merkelig. Hun snakket ikke og virket nærmest tilbakestående. Hun slapp å betale billetten.

Før Dover måtte vi bytte tog, og konduktøren spurte om noen kunne geleide den tause damen til det neste toget.

Ingen meldte seg, så jeg tok på meg jobben. Jeg fikk henne over på det nye toget, og vi satte oss sammen. Jeg begynne å prate med henne som om hun var helt normal. Etter en stund innrømmet hun at hun hadde spilt teater. Hun hadde rømt fra mannen og hadde tenkt seg til kontinentet.

Jeg tror den egentlige årsaken var en klassisk middelalderkrise. Hun snakket et propert engelsk, hadde penger og var pen i tøyet. Vi ble fort gode venner og det ble bestemt at hun skulle bli med til Pamplona.

Vel tilbake i Calais var det blitt natt. Vi fant bilen, men ikke kompisen min. Bilen sto parkert i havneområdet. Den hadde ingen innredning bak, bare en skumgummimadrass som vi lå på i soveposer. Men den hadde også et ekstra sete bak. Det var et gammelt buss-sete jeg hadde skrudd fast. Komfortabelt, og sikkert perfekt for en fin engelsk dame på flukt fra middelklasselivet.

Neandertaleren

Kompisen min var glad i å drikke, og jeg fant ham i en havnekneipe ikke langt unna. Der satt han dritings sammen med noen andre mer eller mindre påseilte karer.

Den engelske damen ble litt forskremt når hun møtte kameraten min. Ikke bare var han dyktig full, men han hadde også et litt aparte utseende. Fra naturens side var han utstyrt med litt grove trekk, vi pleide å fleipe med at han var den siste Neandertaler.

Vanligvis hadde han langt hår og skjegg, men rett før vi dro fikk han det for seg at han skulle barbere hodet. På 1980 tallet var ikke dette vanlig, bortsett fra i skinhead miljøet.

Så for en finere engelsk frue på vift så han vel ut som en full skinhead som akkurat hadde kommet ut av jungelen på Borneo. Nå visste jo jeg at han var snill som et lam, selv om han kanskje var litt utagerende når han drakk. Jeg fikk roet ned Lady Ann, som vi valgte å kalle henne. Det gikk mye i Stones på den tiden.

Så vi gikk til slutt alle tre til sengs baki Land Roveren. Det var trangt. Å sove to der var greit, selv om kompisen hadde en lei uvane med å fekte med armene om natten om han hadde drukket for mye. Jeg la meg i midten for å verne Lady Ann mot en ørefik avgitt i søvne.

Dagen etter satte vi kursen sørover. Vi holdt oss unna motorveier og etter kort tid fant jeg en grønn eng hvor jeg kunne stoppe og montere overdriven. Jeg måtte krabbe under bilen for å gjøre dette, og da er gress å foretrekke fremfor asfalt. Selve monteringen var lekende lett; av med lokket for kraftuttak på girkassen, og på med overdriven. Og så kappe et hull i gulvet for en spak for å koble den ut/inn.

Midtveis i prosessen la jeg plutselig merke til at Lady Ann sto på motsatt side av veien og haiket nordover. Hun skulle hjem igjen. Rett etterpå fikk hun haik med en trailer.

Om det var møtet med min venn Neandertal-skinheaden, eller savnet av mann og hjemlig komfort vites ikke.

Nå kom vi opp i over 80 km i timen så det begynte virkelig å gå unna. Vi surret oss litt bort på småveier i Normandie, men klarte akkurat rundt midnattstider å kjøre inn i Pamplona på festivalens åpningsdag. Vi fant oss en parkering midt i sentrum og kastet oss ut i det.

Pamplona – San Fermin

Save

San Fermin festivalen er kjent for okseløpene. Tidlig på morgenen samler unge menn i hvite gevanter og røde halstørkler seg i avsperrede gater. I hånden har de en sammenrullet avis. Den skal de bruke for å beskytte seg mot oksene som snart skal storme gjennom gatene. En nervøs stemning hersker. Det er ikke uvanlig at noen blir drept. Noe må man vel gjøre for å føle at man lever.

Men festivalen er også en gedigen fyllefest hvor fastboende og tilreisende drikker seg sanseløse i en uke. Vi rakk knapt å komme ut av bilen før vi ble dynket i rødvin. Det er en del av åpningsseremonien. Alle spruter rødvin på hverandre i et par timer, og dretter er det full rulle i en uke til ende.

Festen startet gjerne rett etter løpene om morgenen. Vi traff en del andre nordmenn, og fikk oss et fast bord på et lite torg hvor vi treftes daglig for Campari-frokost. Så gikk det slag i slag til vi karret oss tilbake til bilen utpå natten. Kjekt med sentral parkering og overnatting. Hotell ville uansett vært umulig å oppdrive.

Jeg kom meg aldri på bena før okseløpene var avsluttet, og det var like greit. Etter noen dager forsvant kompisen min, og jeg følte at en grense var i ferd med å bli nådd, så jeg tok bilen og kjørte ut av sentrum og parkerte i et skogholt et stykke fra byen. Med meg hadde jeg rikelig med mineralvann, og holdt meg til det til nerver og kropp hadde funnet tilbake til normalen.

Tilbake i Pamplona holdt jeg et lavere tempo og traff kameraten min igjen utpå kvelden. Han var også blitt edru, men var ellers et sørgelig syn. Halve jakken hans var borte, og skoene også. Politiet i Pamplona må sies å være tolerante når det gjelder festing. Allikevel må de ha hatt en norm for hva som var innenfor. Kompisen min hadde tydeligvis havnet utenfor normen, uten at han kunne gjøre rede for detaljene.

Politiet tok en runde utpå natten og plukket opp de som tydeligvis hadde fått nok, og så kjørte de noen kilometer fra byen og slapp de ut der. Og så tok de skoene, i følge kameraten. Det er jeg ikke sikker på, han kunne like gjerne ha mistet de før han ble tauet inn, men i alle fall hadde han gått barbent tilbake til byen, og slikt blir man edru av. Siden vi begge hadde et klart øyeblikk bestemte vi oss for å stikke av dagen etter, selv om det var to dager igjen av festivalen.

Tildragelse i Barcelona

Det var ingen grunn til å dra rett hjem så vi satte kursen for Barcelona. Vi kjørte inn så nær sentrum vi kom, og hvor det fortsatt var gratis å parkere. Det hadde fungert fint å sove i bilen i Pamplona sentrum, så ingen grunn til ikke å fortsette med det. Etter festingen i Pamplona var det på tide med litt kultur så vi fikk med oss noen av Gaudi’s fantastiske bygninger. Fabelaktig hva den mannen utrettet før han ble overkjørt av trikken. Deretter var det ut på byen igjen, rettere sagt Barri Gotic, gamlebyen .

Litt utpå kvelden satt vi med hver vår drink da vi ble tilsnakket av et par lekre damer. De hadde noen forslag å komme med, og kompisen min kviknet til og viste sterk interesse. Jeg var vel en del mere edru og sa, de der må du ikke finne på å bli med. Men kompisen min kunne være ganske vrien å stagge når han var i det rette lune, og han forsvant avgårde med damene uten å ense mine innvendinger.

Jeg tømte glasset og gikk ut for å studere folkelivet. Det gikk en liten stund før kompisen kom halsende rundt hjørnet, vill i øynene. Hva skjedde spurte jeg, selv om jeg hadde mine anelser.

Kameraten hadde blitt med damen opp i 4.de etasje på et av de små hotellene rundt hjørnet. Der ble det raskt klart at det slett ikke var en dame han hadde blitt med, snarere tvert i mot. Dette gikk veldig innpå min venn, han var lett å støte i forhold til sin maskulinitet. Tildragelsen vekket umiddelbart hooligan’en i ham. Han følte seg intimidert og redd, og brølte ut «I am a professional soldier! Let me out of here!» Siden han også så slik ut med den korte klippen var det ingen som prøvde å stanse ham, og han stormet avgårde inntil han traff meg rundt hjørnet.

Jeg fikk ham med inn på en bar og bestilte et par øl for å roe ham ned. Så du ikke at det var transvestitter, spurte jeg. Jeg prøvde å stanse deg. Det hadde han ikke fått med seg. Etter litt øl og debrief snakket vi ikke mer om den saken.

Senere tok vi taxi tilbake til bilen. Det var lettere sakt enn gjort. Vi hadde merket oss navnet på gaten bilen sto i, men dessverre husket vi bare «Carrer». Det betyr vei, og alle gatene i det ensartede rutenettet som utgjorde den nye delen av Barcelona het Carrer-ett-eller-annet. Vi hadde en vag anelse om hvilken del av byen vi hadde parkert i, og så var det bare å kjøre gate opp, og gate ned til vi fant bilen. Det tok sin tid. Kostnadsmessig kunne vi like gjerne tatt inn på hotell.

Nye venner

Etter et par dager i Barcelona var det på tide med litt badeferie, og vi satte kursen nordover, mot Lloret de Mar. Vi hadde hørt om denne byen i turistsammenheng og antok den hadde en strand.

I det vi svinger av hovedveien og inn blant hotellene får vi øye på en liten unnselig bygning hvor det står Hostal Mi Padre. Klar for litt luksus bråstopper vi og går inn. De hadde meget rimelige rom, og vi slår til. Vel var bygningen unnselig, men du verden så god mat de hadde. Jeg husker fortsatt signaturretten, biff på planke. I Spania ender man ofte med en tørr skosåle når man bestiller kjøttretter, men her fikk vi en tykk og himmelsk mør biff.

Dagen etter oppdaget vi at det bodde tre nordmenn til på hotellet. De hadde sett oss komme kvelden før, men hadde ikke turt å snakke til oss fordi vi så skumle ut. Etter at de skjønte vi var ganske så harmløse ble vi riktig gode venner. De hadde også kjørt nedover, sammen med han som eide bilen. Noe hadde visst gått galt dem i mellom, for da vi skulle videre nordover ville paret plutselig sitte på med oss. Greit nok tenkte jeg, artig med litt nytt selskap. Kompisen min hadde ikke sertifikat så det var deilig å få en sjåfør til i bilen.

Hjemturen gikk greit, bortsett fra at vi måtte demontere hjul og bremser foran to ganger fordi det lakk olje fra akslingen og inn på bremsebåndene. Det var bare to filtpakninger som tettet og disse var notoriske til å skape lekkasjer. Så når bremsene begynte å ta dårlig var det bare å svinge inn på en Autohof og begynne å skru. Sånn var nå livet med Land Rover.

Jeg hadde ikke fotoapparat med så bildene har jeg fra Pixabay:

San Fermin Pamplona – Navarra from Pixabay Dimitris Vetsikas from Pixabay